Mandag 9. april - tirsdag 10. april, Beijing

Flyturer er flyturer, intet mer, intet mindre. Lite å berette om den lange - og kjedelige - reisa fra Oslo til Beijing. Eneste lille pussige sak - det ble servert gratis øl, vin og vodka! På et muslimsk flyselskap, med Mekka-hensvisninger på flyoversikten. Det var uventet. Hadde nok forventet alkoholfritt. Men hva gjør man ikke for servicen!
 
Møtet med Beijing var et møte med en annen verden enn for 20 år siden. Like mange mennesker, men få maodresser i bybildet nå (ingen for å være korrekt). Antall biler lå på et helt annet nivå, trafikken var tett, tett og syklene var omtrent fraværende. Og for tyve år siden fant jeg ikke en eneste uterestaurant i Kinas hovedstad - nå var de over alt. Sammen med puber og barer og spisesteder lå de spredd utover, alle i en slags ukulturell stil som prøvde å etterligne det europeiske, den hadde ikke mye med det gamle Kina å gjøre. Teen var erstattet med caffe latte, dumplinsene med spaghetti carbonara. Hadde på følelsen av at det var flere kinarestauranter i Oslo enn i Beijing.
 
Brukte mesteparten av min ene dag i Kinas hovedstad til å gå rundt i hutonger. Ja, ikke bare gå rundt, men også gå bort, dvs jeg klarte å rote meg bort to ganger. Ganske ubehagelig når du har et tog du skal nå. Men det gikk bra, sola hjalp meg.
 
Huntongene hadde i stor grad blitt revet i forbindelse med OL. Nå var de i ferd med å bli bygget opp igjen. Der hvor jeg gikk, i skyggen av Den forbudte by, var den gamle hutongen i ferd med å bli Beijings Grünerløkka. Det var nå blitt in å kjøpe seg en bolig der. Men de offentlige toalettene var fremdeles i bruk, de var fraværende i de fleste hus. Så framskrittet har ikke nådd over alt.

Tirsdag 10. april - på toget

Om Beijing var forandret på de 20 årene som var gått siden sist jeg var der, var togreisa svært lik seg: 2. klasse sovevogn, trangt, trangt. Svært liten plass til bagasjen skulle det vise seg, vi dyttet den så godt vi kunne under nederste køye, men en god del av oss måtte sove med kofferten i senga. Og det var ikke bare, bare. Køyene var smale og vi europeere er for det meste langt større enn de små kineserne. Men vi fikk nå rigget oss til på et vis. Søvnen ble uansett så som så. Jeg hadde glemt hvor mye kineserne harker og spytter, men det gjør de, hele tida. I alle fall kineseren i kupeen ved siden av. Han hørtes ut som han skulle stryke med ved hvert hoste/harkeanfall. Anfallene kom svært ofte, hele natta. Og de som ikke hostet og harket og ikke sov, ja, de snakket så klart sammen. Noe måtte man jo gjøre for å få tiden til å gå. Midt på natta fant en kineser ut at han skulle sette seg på et sete i gangen. Dette setet var tilfeldigvis rett utenfor vår kupé. Hyggelig det, skulle han bare sitte der. Men denne kineseren hadde oppdaget den digitale verden og hatt råd til å kjøpe seg en PC. På PC'er kan man som kjent se på filmer. Og det gjorde den lille mannen utenfor vår kupé (ingen dører å lukke). Kinesisk cowboy midt på natta og det med realtivt høy lyd. Artig!

 Spise på et tog som krever både mot og krefter. Ja, ikke å få i seg maten, det gikk greit, den var dessuten helt all right. Men å komme seg til og fra spisevogna krevde sin kvinne. Vi måte bane oss vei gjennom en rekke vogner, 3. klasse, ikke sovevogner. Og det er virkelig snakk om å måke seg fram. Folk satt, sto og lå overalt. Kvinnene satt som regel på sitteplassene sine, mens de lagde mat, stelte barn, eller satt og sov. Barn og menn lå på gulvet der hvor det var en ledig plass, små barn og babyer lå på bordene. Ei ung jente satt til og med oppi vasken og sov, på huk! Men ikke alle sov. Det var et voldsomt liv blant de som ikke sov. Noen spiste - og søla - noen spilte kort, andre så film, 15 - 20 stykker klumpet sammen om en felles PC, alt mens de prata, lo og bråkte noe alldeles forferdelig.

Torsdag 12. april Lhasa i sikte

Denne dagen våknet vi opp til snøstorm. Hele verden var hvit, ikke et fjell var å se, ingenting, bare en hvit verden. Vi var nå på 3.500 meter. En eller annen gang i løpet av natta hadde jeg våknet, våknet av at jeg var anpusten. Det var en merkelig følelse. Vi hadde nok vært høyt oppe akkurat da. Høyeste punkt på reisa var 5072 moh, en øde plass kalt Tanggula.

Etter frokost  hadde snøstormen stilnet og snart skinte sola på det øde fjellplatået utenfor togvinduene. Her og der dukket en og annen yak opp og noen sauer prøvde febrilsk å finne noe å spise blant de tørre gresstustene. Med ett løp en stor flokk hjortedyr om kapp med toget, de lignet på en slags antiloper. Og over oss sirklet store rovfugler på jakt etter et bytte langt der nede. Først da vi nærmet oss Lhasa dukket bosteder opp. Først svært sprett, så tettere og tettere. Og så var vi framme, på en av de største og mest prangende jernbanestasjoner jeg har vært på. Bygningen var ikke vakker, men kineserne hadde klart å vise hvem som hadde makten i dette autonome området. Tibet, i alle tibetaneres tanker, et eget land, i kinesernes en del av Kina.

Lhasa

Lhasa, hovedstad i Tibet, vakkert beliggende på ei slette, omkranset av høye fjell. Vi befinner oss på 3840 moh, så fjellene rundt om har jo en anseelig høyde, i alle fall sammenlignet med den norske fjellheimen. Vakkert er det og merkes gjør det. Vi har ikke akkuarat behov for å løpe. Gå relativt sakte, er vårt motto de første dagene her.

 Lhasa, hovedstaden i Tibet, eller som kineserne ser det, en by i Kina. Ganske liten, litt unnselig, som en liten landsby å regne. Lhasa, tibetanernes mektige hovedstad, stolt, men noe kuet. Den tibetanske gamlebyen, Barkhor, er desidert den mest interessante delen av byen. Her ligger husene tett, bygd i den tradisjonelle tibetanske stilen, med masse utskjæringer, malt i sterke farger. Husene omkranser torget og Tibets viktigste og helligste tempel, Jokhang. Her er det et utrolig liv, med masse salgsboder både for turister og for de tusener av pilegrimmene som kommer hit fra hele Tibet hver dag. Mange av dem har vandret i uker og måneder, over noen av verdens høyeste fjell, bare for å kunne gå Khora, (en religiøs, meditativ vandring rundt et kloster eller tempel, noe alle tibetanere gjør hver dag) rundt Jokhang. Eller, det er feil å si bare. Dette er det ubestritte høydepunktet i deres liv, alle tibetanske buddhister må en eller annen gang i livet dra på pilegrimsreise. Og de aller mest ekstreme går et skritt, kaster seg ned på knærne med hendene mot bakken, reiser seg opp, går et skritt osv. Om igjen og om igjen, kanskje hele 1000 mil har de plaget seg selv på denne måten. Troen er sterk! (alle gode buddhister må gjøre dette minst 10 000 ganger)
 
Ellers var kinesernes okkupasjon av Tibet svært synlig i Lhasas gater. På hvert gatehjørne i bydelen Barkhor var soldater oppstilt. Unge gutter som så ut som de hadde fått jobben i konfirmasjonsgave, prøvde å se uanfektet ut mens de speidet rundt seg med redde øyne. Og så masjerte de. Hele tiden masjerte de. I grupper på minst seks soldater, med automatvåpen og brannslukningsapparater. Redselen for at tibetanske munker skulle sette fyr på seg, var tydeligvis stor. Alle soldatene gjorde det vanskelig å fotografere, de var overalt, og det var absolutt forbudt å ta bilde av dem. Et eneste lite bilde = null fotoapparat.

Potala sett fra Johang

Potala var enormt, et fantastisk, mektig palass som hevet seg høyt over verden, høyt over alle menneskene som sto i kø for å komme inn. Potala, ett av verdens mektigste byggverk, 13 etasjer og 1000 rom og selvfølgelig på UNESCOS verdensarvliste. Potala var Dalai Lamas vinterressidens og det adminstrative og religiøse midtpunktet i Tibet. I det hvite palasset holdt regjeringen til og der bodde også Lamaene. Den røde delen var viet til religiøse formål. Her fant vi den ene stupaen etter den andre, i den største og flotteste lå Songsten Gampo begravet, den 5. og mest berømte av dem alle. Han levde på 600-tallet. Nå er Potala et museum, men også et sted hvor buddhistene fremdeles utøver sin religion. Rart å gå rundt i et museum som er religiøst aktivt, med turister og pilegrimer om hverandre. Vi var bevisste på å vise respekt for deres religion, vi stoppet ikke opp for å glane eller ta bilder når tibetanerne utøvde sine religøse ritualer.

Nyeste kommentarer

24.08 | 13:47

Takk for fin skildring - hadde selv forfedre på Heksebeget i Sørum for 200 år siden som omsider flyttet til Skedsmo og neste generasjon inn til hovedstaden

17.06 | 15:53

Hei, jeg kom over denne siden da jeg fikk en melding via Myheritage. Kari Rigmor Mørch-Jenssen var tanta mi, gift med Henry som var eldste bror til min mor. Hilsen Inge Aasheim

25.10 | 05:20

generate

12.10 | 10:44

Specialist