Spot ble født 30.5.2000 og døde 25.3.2013, nesten 13 år gammel. Han var en korthåret vorstehe. Oppdrettere er Bent og Solveig Aaseby, fra Nitedal. Spot var en av åtte valper, tre gutter og fem jenter.

Den første sommeren med Spot ble en sommer full av liv, men også en ganske slitsom sommer. Vi passet Sheeba på ett år for Anne, så vi var tre stykker som oppdro ham. Sheeba var ikke nådig, ble Spot for masete kastet hun ham resolutt ned i bakken, noe hun gjorde hele tiden. Men de var også veldig gode venner, i alle fall når de sov.

Spot var en alteter det første året. Vi vet ikke hvor mange par votter han spiste, eller sokker, eller sigarettsneiper. En gang var Odds sokker helt vekk, rett og slett forsvunnet. Den ene kastet Spot opp, den andre kom ut et helt annet sted. En gang spiste han en ballong. Den rosa knuta på ballongen hadde problemer med å komme ut, den ble sittende fast i baken. Stilig, ikke sant?

Januar 2001 gikk vi på dressurkurs med Spot. Det var kanskje vi som lærte mest, noe vi har veldig stor nytte av som hundeiere.

Godt og trygt på fanget til Odd.

Som liten var Spot utrolig morsom og sjarmerende, en riktig ugangnskråke, men også veldig snill. Han vokste opp med småbarn og har ikke en eneste gang knurret til dem. Ble det for mye styr, reiste han seg bare opp og gikk. Håkon forsto ikke alltid at Spot var en hund. Han så på ham som en venn og elsket å leke med ham. Om Spot var med på leken vites ikke.

Marte var også veldig glad i Spot, men hun lekte ikke med ham, men så på ham nesten som en kosebamse. Da hun var liten jublet hun når hun så Spot.

En liten valp trenger mye søvn.

Ti måneder gammel fikk Spot sitt livs opplevelse med sin venninne Cindy, en rottweilertispe. Sommeren 2001 ble Spot således far til syv valper. En av dem døde, seks vokste opp. Valpene var kjempefine, Fem av dem hadde Spots slanke kropp, den sjette var en typisk rottweiler. Alle var kullsorte, et par av                               dem med en hvit flekk på brystet.

Ikke bare bare å være far. Det følger et visst ansvar med oppgaven.

Spot er en livlig hund som elsker å løpe og må derfor ha mye mosjon. Han er kjempeflink til å trekke og har vært en super hund å ha med seg på ski. Han har et konkurranseinstinkt som gjør at han får opp farten dersom det er hunder foran i sporet, ja, mennesker også for den del. I 2007 måtte vi dessverre kastrere Spot fordi han fikk betennelse i prostata. Han har blitt noe roligere etter det, er ikke lenger hyper, men er fremdeles glad i å løpe. 

Full fart i sporet.

Når man har en hund kommer man seg ut i all slags vær, og man er aldri ensom på tur. Når det gjelder Spot, er dette bare delvis sant. Han liker ikke regn, men jo, han er med på tur i all slags vær. Men det å være sammen med sin eier på tur er noe han ikke alltid har brydd seg så mye om. Da han var mindre var han så aktiv at vi hadde følelsen av at vi gikk på tur med hundebåndet hans. Det hendte han stakk innom, men det var ikke ofte. Han var stort sett alltid ute på lange løpeturer. Det lengste han har vært borte er tre timer. Men uansett hvor han befinner seg, vet han alltid hvor vi er. Det er ganske utrolig hvordan han klarer å navigere. Og setter vi oss ned for å ta en rast, er han alltid raskt på plass.  Da øyner han nok muligheten for en godbit.

Nå holder han seg mye mer i nærheten når vi går tur. Løpeturene hans er sjelden mer enn et kvarter. Så på den måten er det greit at han er blitt kastrert.

Mange gode lukter om våren.

Marte og Håkon har hatt stor glede av Spot. De har lekt med ham og kost med ham og delt maten sin med ham, særlig den de ikke likte så godt selv. Det eneste de ikke liker så godt ved Spot, er de skarpe klørne hans når han tigger om å få en godbit.

Lykkelig det barn som får vokse opp med en hund!