Nok en lørdag hvor utgangspunktet for turen vår var lagt til Tverrsjøstallen. Vi skulle ta en ny kjentmannspost, denne gangen i motsatt retning av Pershusfjell. Vi skulle til Elgstøa, en tur på 7 km en vei. Dette var noe i lengste laget for gamlemor. Vi stuet derfor syklene inn i bilen for å sykle så langt vi kom. Bilen er noe for liten for hundebur og to sykler, men vi brettet dem sammen og trøkka dem inn. Rart ikke både hjul og ramme ble skjeve, men det gikk bra, syklene var like hele, og det var godt å trille innover i det fine været.

Heldigvis så vi ingen sauer. Sikkert ikke sluppet ut ennå, tenkte vi. Spot er nemlig ikke saueren og bryr seg lite om Odd havner på hodet ned i grøftekanten. Ser han sauer som løper, sier instinktet ham at han skal løpe etter, samme hvor. Men lydene av sauebjeller og høytlytt breking da vi nærmet oss Roensetra, fortalte oss at sauene nok var sluppet ut i det fri. Og det var de, rundt femti sauer og lam koste seg med nytt, ferskt gress på vollene rundt den gamle plassen inne i skogen. De gamle seterbygningene står nå side om side med flotte hytter i en hyggelig hyttegrenn med utsikt over Gjerdingen.  

Stia ned til Elgstøa går for det meste i urskog. Her er det mange døde trær som ligger på bakken og venter på å bli begravet. Det er relativt mørkt inne i gamleskogen, bare ett sted kommer vi inn på ei lita glenne. Men så åpner skogen seg og vi er midt i et hogstfelt. Her ser vi tydelig forskjell på naturlig og menneskapt natur og vi er ikke i tvil om hva vi fortrekker.

Elgstøa er nok en av de gamle plassene i Nordmarka. Hit inn går det an å kjøre fra Stryken, og her er det også innlagt strøm. Men hvordan det var her for 100 år siden kan man bare tenke seg. Kjentmannsposten lå ved den gamle kloppa over dammen ved lille Fyllingen. Den var lagt der for at folka på Elgstøa skulle kunne komme til gårdskverna si. Kloppen var en av de lengste i Nordmarka, nå er det bare noen få stokker igjen til minne om gamle dager. Vi fant posten etter noe leting.

Før vi startet på hjemturen var det på tide å få i seg litt mat. Men svarte skyer bygget seg opp, og i det fjerne rullet tordnen. Vi bestemte oss for å ta beina fatt og heller spise i bilen. Vi kom antagelig til å bli skikkelig våte, så jo fortere vi kom fram, jo bedre. Og ganske riktig, regndråpene traff oss da vi nærmet oss Roensetra. Først noe forsiktig, men da vi hadde setra i sikte, bøtta det ned. Vi rakk akkurat å søke ly i ei løe, eller kanskje var det et sauefjøs, som til alt hell sto åpent. Fint å spise matpakka der, men kaldt å sykle ned til bilen. Neglesprett i slutten av mai.....uff!

Odd og Spot deler matpakka i sauefjøset på Roenseter

Denne helgen skulle vi lete etter våren. Det vil si, vi var helt sikre på at nå gikk det an å gå på stier, nå hadde vinteren sluppet taket, datoen skulle tilsi at det nå var vår. Lørdag ruslet vi stia opp fra Steinbruvann til Aurevann og Lilloseter. Det hadde vært kaldt om natta, noe vi var svært glad for, for snøen lå relativt tykk enkelte steder, og det var bare i solhellingene at det var sånn noenlunde bart. Men fordi det var så kaldt bar snøen og det var lett å gå.

Våren hadde på ingen måte inntatt Lillomarka. Det gikk til og med an å gå på ski en kilometeres vei i lysløypa. Syklisten uten piggdekk  var en smule forvirret og noe fortvilet da han spurte om det var snø hele veien. Nesten, kunne vi fortelle. Riktignok sildret det og rant i solhellinga, men isen hadde ennå ikke gått på vannene, så noe bad ble det ikke denne lørdagen.

Søndag gikk vi i Østmarka, rundt Nøklevann, og her var det atskillig mindre med snø. Det var bart nesten hele veien og mange som syklet. Så, ja, vi kan vel si at i Østmarka er det vår, vi fant til og med både blåveis og hvitveis.

24. april 2010

Med det nye året kom kulda. Det vil si, det var kaldt i 2009 også. I romjula var det både kaldt og mye snø. Men så kom 2010 og kulda hadde bestemt seg for å bli enda kaldere. Pyser, sier nordlendingene, og kanskje er vi det. Oslofolk, sier tynsetingene og rister på hodet, trekker på seg ullgenseren og rusler ut i 40 minus. Det blir ikke skikelig kaldt før det er under 35, sier trysilingene, mens bergenserene holder seg innendørs fordi gradestokken nærmer seg minus 10. Så man kan vel kanskje si at alt er relativt, selv kulda. 

Kuldegradene har holdt seg mellom 15 og 20 den siste uka. Det kjennes kaldt i kinnene og på føtter og hender, men vi lærer jo å kle oss etter hvert. Det er bare det at vi ikke er vant til så mange kuldegrader, og det er jo bra, for det gir oss noe å snakke om. Kulda skaper faktisk kontakt, vi snakker med folk, både kjente og ukjente. Vi hutrer litt, tar mot til oss og sier noe sånn som, "skal denna kulda aldri ta slutt?" Dermed er samtalen i gang. Utrolig hvor mye det er å si om denne kalde vinteren. Særlig når man er på vei til jobb, det er mørkt, 22 minus, man er trøtt, litt morgengretten og får beskjed over høytaleren om at alle tog står for øyeblikket, men at man kommer tilbake med nærmere beskjed så snart man vet mer. "Ikke rart at sykefraværet blir høyt", tenker folk og rusler tilbake til dyna, mens de utveklser en lengre samtale om kulda med mannen fra perrongen. Ikke dårlig, et nytt bekjentskap, bare på grunn av noen skarve grader under null.  

Det var 22 grader kaldt da vi startet på vår tur mot Mariholtet i dag. Kulda beit i kinnene, det knirket under føttene, og over skogen lå det et merkelig lys, et blåhvitt kuldelys. Skogen var stille, fulgene brukte all sin energi på å holde varmen, sangen hadde tystnet. Naturen hadde stivnet, is og snø hadde tatt grep. Det så faktisk ut som selv trærne frøs der de snudde seg bort fra nordavinden (draget fra nord). Men i det sola rullet forsiktig fram over åskanten, og farget de øverste tretoppene gylne, våknet trærne sakte til liv igjen, strakte seg mot solstrålene, viste oss hvor vakre de var i sin fineste vinterskrud.

Det ble ingen lang tur denne dagen, vi gikk til vi så Mariholtet, deretter snudde vi. Kanskje frøs vi litt, men det gjorde i grunnen ikke noe. Det var fint å gå, selv om kuldegradene holdt seg på 20 - tallet, så mye "varmere" var det ikke blitt da vi nådde bilen. Sola hadde ikke klart å gi fra seg mye energi denne januardagen.

Ved Lørenskog lå frostrøyken. Sola trengte så vidt igjennom, og solstrålenes gang gjennom iskrystallene i frostrøyken laget en flott bue rundt sola. Vakkert!

Men vi får håpe denne vinteren ikke blir en fimbulvinter (fra Yngre Edda):
Ganglere: "Kva er å fortelja om ragnaròk?"
Høg: "Store ting er å melde om det, og mange òg. Det fyrste er at det kjem ein vinter som er kalla Fimbulvinter. Då driv det snø or alle ætter, det er sterk kulde og kvasse vindar, ingen ting har gagn av sola. Det er tre slike vintrar - utan sommar imellom."

Solstråler gjennom iskrystaller