Marte er mitt barnebarn. Hun er tolv og et halvt år, glad i å lese og flink til å skrive. For snart to år siden begynte hun å skrive dikt, noen tullete og humoristiske, andre alvorlige og litt triste. Jeg har lyst til å skrive diktene hennes inn på hjemmesiden vår, fordi jeg syns de er veldig fine.

Reise

Det er som da fuglen flyr.

Den kommer kanskje tilbake,

eller den blir liggende å fly.

Uten en lyd

på himmelen.

Og så ender den opp et sted,

et sted som vi ikke vet.

Det er som da fisken svømmer.

Den kommer kanskje tilbake,

eller den fortsetter å svømme.

Med små bobler

rundt seg.

Og så ender den opp et sted,

et sted som vi ikke vet.

Det er som da fuglen flyr,

det er som da fisken svømmer.

De ender opp i to forskjellige verdener.

"Girl, it's just a break up"

You know what I heard this other day:

"It's like drowning.

While seeing everybody breathe around you.

It's like you're falling.

Watching people laugh and having a good time.

It's like acting that you're swimming.

Hearing people talks behind your back about you.

It's like a cold and freezing attack.

It's cold, but you're still fighting back.

It's like drowning in flames.

It's hot, but you're not hot, and still you're burning.

At the end it's just all black.

You tell yourself: it's all right.

At the end it's not a fight.

You smile to the camera one last time.

At the end it's just giving up.

You let it slip out of your fingers.

It's all right.

You don't have to worry.

It's a fight.

You don't have to feel sorry.

It's my fault.

You didn't fail, I am just not strong enough.

It's like you always have a chance to help me,

Always have have a way to change me,

Always have that friend that seems so happy.

It's like you were letting it all go,

It's like you gave up on me before I knew,

That if I lost, you wouldn't care at all.

But I will not bend,

I will stand still in a thousand of moments"

And I was like:

"Girl, it's just a breakup" 

Det er bare en drøm

Store bygninger. - Store skygger
En labyrint. - Ta et hint!
Forvirrende, stort, gigantisk! - Ja, helt fantastisk
Gress. - stress?
Feller. - kjeller?
Jaget av grufulle monstre. - Så skumle!
Kaker. - Gode saker!
Sjokolader. - Pepperkaker!
Et godteri-paradis. - Gå videre da, din fis!
Vann. - Hei der, bølgemann!
Dypet. - Lyset!
Havfruer. - Turtelduer.
Et eget undervannsland. - Du, der borte en strand!
Snø og kulde. Hva var det jeg skulle?
Isbjørner. - Igloer.
Antarktis! - Praktfulle sletter av is.
Bokstaver. - Slaver?
Komma og minus! - En loppe og en lus.
Katter - og rever,
og fugler - og ugler!

Men alt var bare en drøm!!

Lyder

Klokka som tikket oppe på veggen

                     Plagsomt - 😠

PRRRRRRRRRRRRRRRRRR

Hjertet som dunket inne i brystet
Nødvendig -
dunk - dunk - dunk

Føttene som dinglet fram og tilbake
                    Ubetydelige - 🤭
frrr - frrr - frrr

Det var som om alt sto stille
Personen fikk tid til å tenke
Alle lyder ble synlige

Monstre under senga

Det virker alt for urealistisk.

Ganske så snålt,

men det er sant - 

helt, helt sant.

Du tror ikke på meg, 

når jeg sier jeg tror på monstre.

Du tror ikke på troll

 og skumle skapninger.

Men de ligger og lurer,

under senga

i skapet,

i mørke kriker og kroker.

Og de ser på deg

med sorte hulrom til øyne,

som om du var spiselig.

Ser på deg

som om du var

 den beste iskremen fra Italia.

Selv om du bare

 er en liten,

forskremt unge,

redd for monstre.

Som mor din sa.

Du burde ikke tro

på sånne ting.

Monstre finnes ikke.

Men, de ligger og lurer,

under senga,

i skapet,

i mørke kriker og kroker

Dumt de bare spiser voksne

som er redde for monstre.

Voksne som er like

redde som deg.

Men de spiser ikke deg,

fordi du er bare

en liten,

forskremt unge.

Et juledikt

En porsjon marsipan,

en porsjon makroner,

til to personer

som sitter og soner.

En porsjon poteter,

en porsjon ribbe,

til to personer

som skulle dele.

En porsjon kjeks,

en porsjon kremost

til to personer,

dypp, spis og kos.

En porsjon bjeller,

en porsjon sang,

for to personer

som lager fin klang

En porsjon til alle,

alle som vil ha,

fordi det er jul

og alle har det bra.

Speilet

                                           Speilet - et fryktelig sted
                                           Gjenspeiler følelser, frykt og ufred.
                                           Vonde tanker og hendelser som er gjemt,
                                           alt det som skulle ha vært glemt.
                                           Minner om ting som forsvant,
                                           ting som alltid vil være usant.
                                           Alle detaljer, altfor nærme.
                                           Jeg løfter en hånd for å verge,
                                           meg mot synet av mitt eget speilbilde.

Tre rare hunder

Vi har tre rare hunder.
Med dem
har vi mange gode stunder.
Som da:
Per flekket tenner -
så hvite at de blender.
Og da Oda fjerta høyt -
det var litt drøyt.
Og han Jan da,
gjett hva han sa?
Voff voff -
det var da godt!

SAKTE

Sakte.
Den beveger seg sakte.
Folk har god tid til å se
før de tråkker på den.
Og dreper den.
Men de bare ler, gir den et knips og fnyser.
Men den vet det,
de kommer til å gjøre den vondt.
Så den lukker øynene.
Ber til Gud:
"Gud hva har jeg gjort for å fortjene dette?
Hva har jeg gjort for å få denne skjebnen?
Hvorfor bryr de seg ikke om at jeg dør?
Hvorfor må de drepe meg?
Jeg vil være fri,
ha mine egne meninger,
gå mine egne veier.
Amen"
Ba den.
Så trakk den pusten.
Og fortsatte.
Sakte.

Ikke se på det

Hun så på viskelæret der det fór nedover papiret.
Ordene ble visket bort.
Det var hun glad for.
Men det var ikke alt som kunne viskes bort.
Minnene om det som hadde skjedd var der,
selv hvor mye hun ønsket dem bort.
Hun fikk ikke ordene hans ut av hodet.
Eller den sørgmodige måten han sa det på.
"Jeg visste det"
Han skulle ikke vite det.
Ikke i det hele tatt!
Han skulle være uvitende om alt som hadde skjedd.
Han skulle ikke vite en eneste lille ting.
INGENTING!
Men det gjorde han!
Derfor er livet mitt ruinert.
Helt ruinert.
Som bitene av viskelæret,
som ble borte når jeg visket med det.
Visket bort avskjedsbrevet jeg skrev.

Alt har en slutt

Et lite fyr.
Står alene.
Ingen venner.
Ingen hender.
Ovale skygger, beveger seg sakte.
Hjem går menneskene.
Om kvelden er lyset sterkt
i måneskinnet over vannet.
Og morgenen, sterkt da også,
dype kontraster blander seg med lyset fra soloppgangen.
Sakte går menneskene,
venter på at det skal bli kveld,
og fyret få vise sin sjarm.
Store båter glir forbi,
- Tut, tur! sier de.
Fyret ser ned på dem.
lyser litt ekstra sterkt.
Alle viser følelser på en spesiell måte,
få det med deg.
For det tar ikke lang tid før strømmen svikter og lyset slukker.
Da er det for sent.
Fordi alt har en slutt.

Unforgetable

The way I tell you goodbye;

I tell you to listen to my goodbye.

I tell you that you´re still in my heart.

I tell you all we did together, to remind you.

I tell you to never leave my mind, my soul.

I tell you to open your eyes, and look at me.

I tell you that you,re much too beautiful.

I tell you to give me the last smile.

I tell you that God is with you.

I tell you to take a chill pill.

And I tell you that you´re unforgettable.

Gamle dager

Lukten av nystekte vafler med smør og syltetøy på,

og gresset som strakte seg mot den stekende sola.

Gensere som ble trukket av svette overkropper,

og guttebarna som smilte fornøyd i vannet fra vannslangen.

Solsikker som ble dratt opp en etter en, av et ivrig jentebarn,

og foreldre som tok imot dem med et smil.

Det var tider det,

når ingen trengte å bekymre seg.

Da alle kunne smile lettet ut, uten vonde tanker.

Tidene har forandret seg, fra bra til dårlig.

Nå er det mordere som dreper alt de kommer over.

Rasister som er imot forskjeller.

Kriger som utsletter alt, selv det som var meste rettferdig.

Tyver som tar det de vil ha, fra de folka de vil ta det fra.

Ranere som ranere alt fra klokkebutikker til kebabkiosker.

Overgripere som gjør ting mot folk som ikke fortjener det.

I gamle dager, da bekymringene lå på penger og arbeid.

Da den største frykten var for sykdommer som meslinger.

Da den største nød var mangel på sykepleiere.

Da den mest dyrebare ting var en halv krone.

Da åkrene var matkjedene.

Kuene var drikkefontenene

og bekymringene var aldri så store som nå.

Folk flest sier det er bra som det er,

uten tanke på andre enn seg selv.

Da pengene ble omgjort fra mynter til sedler,

ble menneskene omgjort fra gavmilde til gjerrige,

fra glade til triste,

fra ubekymrede til bekymrede.

Alt har forandret seg,

åkrene er blitt omgjort til fabrikker,

sauene til frysedisker.

Ingenting er som før, selv om du tror det.

Overalt for alltid

Kanskje de ikke så meg?
Mente det kanskje ikke?
Kanskje det var et uhell?
Gjorde de det med vilje?
Kanskje de mente det mot noen andre?

Svarene fikk jeg for lenge siden.
De føk inn i hodet, plasserte seg og ble der.
De gnagde seg et eget tomrom, og sved.
Jeg ba dem gå, men de ble.

Stopp! Ikke gjør dette mot meg!
Jeg ber dere, gå bort!
Jeg liker det ikke, stopp det!
Jeg vil at det skal stoppe, stopp!
Vær så snill!

Men det stoppet aldri.
Da tenkte jeg at jeg måtte stoppe det selv.
Ta saken i egne hender og håndtere den.
Og jeg tror jeg fikk det til.
Men jeg er ikke helt sikker.

Jeg håper jeg ble lagt merke til.
Jeg håper ordene jeg sa etset seg gjennom dem.
Ordene jeg skrek i tårer og blod.
Måten de lo på da jeg skrek,
som om de ikke la merke til det.
Med mening i hver lille bit.

Jeg er borte nå.
Farvel, sa jeg.
Men de hørte det ikke.
De brydde seg ikke.
La ikke merke til meg.
Så jeg bare gjorde det uten å si mer.
Men de merket ikke det heller,
ikke før det var for sent.

Den overvektige presten

Jeg kjente en gang en overvektig prest,
han likte tomater og hadde en hest.
Han hadde en bil og han hadde en venn.
Det var meg det, personen med penn.
Han snakket veldig mye om Gud,
og bodde i huset langt i syd.
Han gikk alltid i lange kapper,
med nokså lite knapper.
Den store magen stakk veldig ut,
og i ryggen var han ganske lut.
Håret var veldig bustete,
frisyren var relativt dustete.
Munnen smilte hele tiden,
bena stakk litt ut til siden.
Armene var oppe, hele veien.
Men en dag så var han forsvunnet.
Ikke i kirken, ikke i rommet.
Og da lurte jeg på en ting:
kanskje hesten kan bli min?