Min mormor. Vår mormor. Fire barnebarn - Frank, Marit, Øyvind og Åge. Hvordan var vår mormor? Hvordan var vår barndom med mormor?

Mormor var hytta i Enebakk. Hun og bestefar leide i alle de år jeg kan erindre ei lita hytta på Bekkelaget i Ytre Enebakk. Hytta hadde bare ei stue og et relativt stort kjøkken - og en veranda. På den hadde mormor sveivegrammofonen sin og alle platene med Kurt Foss og Reidar Bøe, Ivar Ruste, Jens Book Jensen og favoritten - Jussi Björling. På verandaen satt vi samlet i de lune sommerkvelder og lyttet til mormors musikk, som gikk saktere og saktere helt til mormors hånd sveivet til den gikk fortere og fortere igjen. Jeg kan ikke huske at musikken noen gang gikk i akkurat passe tempo.

På hytta i Enebakk ferierte hele familien, mormor og bestefar så klart, og tante Elsa og onkel Per, fetter Frank og Åge, mamma og noen ganger pappa, bror Øyvind og jeg selv. I stua var det en kjempestor køyeseng bygget inn i veggen og med et forheng foran. Der ble vi barna stuet inn og der lå vi og lyttet til de voksnes "hemmeligheter". Jeg vet ikke hvor de voksne lå fordi jeg alltid sovnet før de la seg og våknet etter at de hadde stått opp, men det må nok ha vært på flatseng på gulvet, hytta var jo ikke så stor.

Mormor var tålmodigheten selv. Bærturene våre på hytta var noe for seg selv. Hele høsten plukket vi bær, mye bær. Hele dager gikk med til denne matauka. Det var helst blåbær vi plukket, tyttebæra ville bonden ha for seg selv, og molter var det ikke mye av. Det hendte vi kom over markjordbærsted, noe som var lykka på jord for oss små, men det var blåbæra vi var ute etter plukket. Mormor fant seg ei tue og der satt hun. Tua ble plukket absolutt ren. Jeg husker godt rastløsheten som kriblet i hele meg, jeg ville videre, men vi kom liksom aldri lenger enn til ett sted. Det var nok mormor som bestemte, og hun hadde bestemt seg for at ikke ett bær skulle være igjen etter henne. Tålmodigheten selv. Tilbake på hytta skulle bærene renses, og mormor var like tålmodig nå. Rusk for rusk ble fjernet, hun ga seg ikke før bæra var helt ren, selv om den skulle saftes.

Mormor hadde en engels tålmodighet med oss unger. Time etter time kunne hun spille vri åtter eller Ludo med oss. Kanskje er min hukommelse ikke helt riktig, men jeg ser henne for meg, på verandaen i Enebakk, eller ved kjøkkenbordet på Hovin, mens hun spiller kort med Øyvind. Time etter time.

Mormor var et strykejern. Eller det var hun jo absolutt ikke. Men mormor var utdannet strykerske. Og det første hun spurte om når hun kom på besøk, var om mamma hadde noe stryketøy. Mamma hadde alltid noe som skulle strykes, jeg tror at hun egentlig ikke kunne fordra å stryke og bare lot alt ligge til mormor kom. Og mormor strøk og hun strøk, hvert plagg ble nitidig strøket og lagt sammen i store hauger. Jeg husket hvor godt jeg syns det luktet av det nystrøkne tøyet. Og når hun var ferdig, gikk hun i mammas skap og hentet fram glasshåndklene som mamma bare hadde lagt bort. Hun måtte da forstå at de også måtte få en omgang med strykejernet. Mormors yrkesstolthet var stor og tøyet ble perfekt støket.

Mormor var sildekaker. Smaken av mormors sildekaker er noe av det jeg husker best fra barndommen, smaken og lukten. Det var bare mormor som lagde sildekaker hos oss. Når den gamle kjøttkverna hjemme malte den ene feite silda etter den andre, var forventningene store. Jeg var spent på om de ble like gode som forrige gang, og det ble de, om ikke enda bedre. Verdens beste, helt klart. Etter at mormor døde har ingen klart å lage maken til hennes sildekaker. Mamma prøvde og de ble greie, jeg har prøvd og OK, men som mormors og barndommens ble de aldri.

Mormor var juleforberedelser. Aldri en jul uten at mormor og tante Else kom til Hovin for å gjøre i stand til jul. Mormor var på en måte sjefen i disse forberedelsene. Liten og rund, med hvitt forkle sto hun midt oppe i det, dirigerte og ga ordre. Det er spesielt to ting jeg husker de laget, to ting som jeg ikke likte: hjortetakk og sylte. Sylta var verst. Jeg husker de gule trikinene som måtte fjernes og fettet, alt fettet. Feit og dissete ble disse syltene lagt under press. De voksne elsket dem, særlig onkel Per. Jeg syns bare de var ekle.

Mormor var en stor og viktig del av barndommen. Hun var alltid der, hjemme, på hytta og med oss på ferie. Mormor var den trygge, aldri sint, bare mormor, vår mormor.