Treskrinet

Det begynte med et treskrin. Et lite, dreid treskrin, en gave fra min farfar. Det hadde inskripsjonen D:I:D og 1786. På siden var det malt blomster. Skrinet var slitt og hadde nok gått i bakken mange ganger, for det var limt flere steder. Jeg viste ikke noe om skrinet annet enn at det var fra farmors slekt. 200 år gammelt, hvem hadde laget det, hvem hadde eid det?

Tiden gikk, jeg begynte å forske på slekta og fant ganske snart ut at i 1786 hadde ei ung jente ved navn Dorthe Jensdatter giftet seg. D:I:D - Dorthe Iens Dotter, Dorthe, datter av Jens (Iens), min tre ganger tippoldemor. Kanskje hadde hun en gang oppbevart smykkene sine i dette skrinet, eller kanskje små kjærlighetsbrev. Og kanskje var det hennes kommende ektemake som hadde laget det som bryllupsgave.

Etterhvert fant jeg ut mer om Dorthe og hennes mann Christen. Jeg fant ut at hun nok var en spesiell dame, hun skrev blant annet en diktbok, med verdens sirligste håndskrift.

Jeg har fantasert og fabulert over hvordan livet hennes artet seg. Vi får aldri noen gang vite hvordan hun hadde det, men kanskje var det litt likt det jeg har prøvd å beskrive. Du får tilgi meg Dorthe om det var helt annerledes.

Dorthes barndom

Dorthe Jensdotter ble født 28.februar 1754. Hennes far het Jens Madsen, moren Kirsten Hansdatter.

Dorthe var et lykkelig barn der hun trippet av gårde til nabogården sammen med søsteren Anna. Hun var syv år gammel, Anna ti. De to jentene hoppet og spratt, de løp av sted på lette bein. To jenter på vei til skolen! Tenk at hun skulle få lov til å gå på skole, og det selv om hun var jente! Faren hadde fortalt at det sto i loven at alle barn skulle lære å lese, og nå var det søsteren Anna og hennes tur. Tre måneder skulle de gå på skole. Og dersom de var flittige, skulle de få gå neste år også. I år skulle skolen holde til på nabogården, neste år kanskje hos dem. Klokkeren skulle være skolemester. De skulle lære katekismen og budene, og undre over alle undre; de skulle lære å lese. Dessuten hadde faren betalt litt ekstra slik at de skulle få lære å skrive også. Regning derimot var det ikke så farlig med, mente faren, det var viktigere for brødrene hennes å lære seg den kunsten.

I følge skoleloven av 1739 skulle barn begynne på skolen da de var syv år gamle. De skulle gå på skole i minst tre år og skoleåret skulle vare minst tre måneder. Fagene var kristendom og lesing. Skulle barna også lære å skrive og regne, måtte foreldrene betale ekstra. Alle måtte betale til skolemesteren for å ha barna sine på skolen, men fattigvesenet betalte for de fattige. Dette var loven, men loven ble på ingen måte fulgt over alt. Det var meget tilfeldig hvem som fikk gå på skole. Mange var nok de barn som måtte arbeide i stedet.

Dorthe synes ikke det var vanskelig å lære å lese. Bokstavene dannet fine mønstre, mønstre som ble til ord og setninger. Da var det mye verre å lære seg å skrive. Skolemesteren var streng, og han var aldri fornøyd med bokstavene hennes. Hun måtte skrive om igjen og om igjen, og noen ganger fikk hun en smekk over fingrene fordi skolemesteren sa hun slurvet. Men hun var iherdig, øvde og øvde og lærte seg til slutt skrivekunsten.

Tiden gikk. gode dager, slitsomme dager, dager med lek, dager med arbeid på gården. Dorthe skulle få fem søsken til, tre gutter og to jenter, og hun skulle miste to av dem. Hans og Marie ble bare tre år. Selv vokste hun opp til å bli ei sterk, flott jente. hun var glad i å lese, og da hun begynte å mestre skrivekunsten, begynte hun også å leke med ord. Inne i hodet lagde hun små dikt, og hun visste at hun en gang i framtiden skulle skrive ned alle diktene som sprengte på i hodet. Men det skulle gå mange år før hun tok mot til seg og samlet diktene i en bok.

Ungdom og ekteskap

Etter komfirmasjonen hadde Dorthe, som alle andre jenter på den tiden, en drøm, drømmen om å bli gift. Det var viktig å finne en mann med gård, en som kunne forsørge og sikre livet hennes. Hun ønsket at livet skulle bli lettere enn for mange av de kvinnene hun så på husmannsplassene rundt om i bygda, kvinner som slet seg ut med mange barn og lite utkomme. Men lykken lot vente på seg. Årene gikk og Dorthe var fremdeles ugift da hun passerte de tredve, noe som var svært uvanlig på den tiden. Men så kastet Christen Andersen fra Sveaas sine øyne på henne.

Christen var enkemann med en sønn på åtte år. Sveaas var riktignok ingen storgård, men Christen virket som en mann som visste hva han ville, han hadde lovet å kjøpe opp mer jord, dessuten sa ryktet at han var en snill og rettskaffen mann.

4. november 1786 ble Dorthe endelig gift, 32 år gammel. Christen skriver selv om bryllupet: " Anno 1786 den 4de November ga vi os i den hellige ektestand, og vort festebøl stod på Hasselverk den 4de November og vort bryllup stod her på Sveaas. Gud som har indstiftet ekteskabet han og velsigne vort ekteskab at det maa være os glædeligt og Gud behageligt, saa blir det og lykkeligt."

Ekteskapet skulle vise seg å oppfylle Dorthes drømmer. mannen viste seg å være svært foretaksom. Han kjøpte mer jord, snart var han eier av gårdene Sveaas, Refsal og Skibrek. Han ble etter hvert en svært så velstående mann.

Dorthe og Christen skulle bare få to barn, sønnene Jens og Cornelius. Dermed fikk Dorthe mye tid for seg selv, tid som hun brukte til å skrive små dikt. Mannen oppmuntret henne, og i 1801 var en nydelig, liten håndskrevet bok ferdig. Hun kalte den "Digte, Morgen og Aftensuke"

Suk

Nu  staar ieg op i Herrens Navn 
      Og Takker Gud som i sin Favn

Lod mig saa sikkert hvile

I denne Nat fra Synd og Død

Fra Tyvens Haand og Ildens glød

Fra Satans Morderstrube

Mit Natte-Tøy Ieg lægger hænd

Og Gange Klæder mig Igiend

Begynder at i føre

Af før mig Jesu Mørkheds ham

Og lad mig paa min Synde-Skam

Din hvide Kiortel Brede

Lad mig din hielp og naade faae

Din Engle-vag lad hos mig staae

Din Gode Aand mig lede saa

Livets avslutning

I 1813 skulle Dothe få oppleve en stor sorg, hun mistet sin kjære mann. Klokken elleve om aftenen 28. juni 1813 gikk Christen bort, 62 år gammel. Sønnen Jens skriver: "1813 den 28. juni om aftenen kl. 11 omskiftet min kjære fader Christen Andersen tiden med evigheten i en alder av 62 aar 6 uker og 1 dag."

Christen hadde fått oppleve å få sitt første barnebarn før han døde, lille Anne Dorthea ble født 13. februar samme året. Barnebarna skulle bli Dorthes glede og sorg hennes siste leveår. Tre barn ble hun bestemor til, men vesle Karen Kristine hadde ikke livets rett, hun døde bare tre måneder gammel.

8. september 1817 følger Dorthe etter sin mann, hun gir opp livet, hun skifter tiden med evigheten. Begge ligger begravd ved Nykirke, i en familiegrav.