Historien

Kambodsja - et lite land, klemt inn mellom de mye mer betydningsfulle landene  Thailand og Vietnam, med Laos som nabo i nord.
Kambodsja - et lite land, bare en tredel av Norges størrelse.
Kambodsja - et lite land, men med tre ganger så mange innbyggere som i Norge.
Kambodsja - et prøvet land, et utsatt land.

Det er mye vi ikke har lært om Kambodsja på skolen. Vi har hørt om Pol Pot, så klart, og om Røde Khmer, men hva vet vi egentlig? Jeg visste ikke mye da jeg bestemte meg for å ta en avstikker til dette landet fra min bade/familieferie i Thailand, hovedsakelig for å besøke Angkor Wat. Jeg visste ikke at landet hadde vært fransk protektorat i nesten hundre år, fra 1863. I 1941, under den 2. verdenskrig ble de okkupert av Japan, noe som opphørte i 1945. Og da japanerne trakk seg ut, kom Frankrike raskt tilbake. På nytt var Kambodsja fransk protektorat. Noe de selvfølgelig ikke finner seg i, den kommunistledete geriljaen starter væpnet kamp mot franskmennene, og i 1953 blir Kambodsja et uavhengig kongedømme. Sihanouk blir konge, riktignok litt fram og tilbake mellom far og sønn, men det blir i familien. I 1965 blander han seg inn i Vietnamkrigen ved å støtte nord-Vietnam og gi dem adgang til landet sitt.  Og så går det slag i slag. USA bomber de nord-vietnamesiske styrkene i Kambodsja, dvs de bomber landet. Mange uskyldige sivile, barn og gamle, blir drept. Kongen blir videre avsatt i 1970 og drar i eksil til Kina. Derifra støtter han motstandsbevegelsen i landet, Røde Khmer.  I 1975 rykker Røde Khmer inn i Phnom Penh. Kort fortalt bli Pol Pot statsminister i 1976. Utrenskningene tar til samtidig som de går til krig mot Vietnam. I fire år blir rundt en million mennesker henrettet, torturert til døde, uten rettergang, uten at de har gjort noe galt og uten at de vet hva de er anklaget for.

Dette var kortversjonen. Historien er mye mer detaljert og hendelsesrik, konger har blitt avsatt og satt inn igjen, kommunismen like så, den ene krigen har avløst den andre. Kambodsja er et prøvet land, et land som har ligget så langt nede at det er vanskelig å reise seg. Men overalt ser man nå at dette er et folk som vil videre, et folk som er stolt av landet sitt.

Første møte

Uniformerte menn møtte meg ved ankomst til Siam Reap, strenge, uniformerte menn. Mange strenge, uniformerte menn. På lang rekke satt de og kontrollerte pass og visumsøknader. Med hard, sint stemme spurte min mann etter bilde. Jeg kjente hjertet dunke litt hardere i brystet, jeg hadde selvfølgelig ikke noe bilde! Det viste seg ikke å være så farlig, det kostet bare ti dollar mer å få visum. Flere stempler senere kom jeg ut i varmen - og der en ung, smilende mann med Marit Hebak på en plakat ventet i det blendende solskinnet. Det var varmt i dag, sa han, mye varmere enn i går. Jeg kjente det! Varmen stakk i huden, svetten var ikke sen om å piple på pannen. Glad vi skulle kjøre tuk-tuk (remorque) til hotellet. Det luftet.

Veien inn fra flyplassen var som en parade-vei. Dette hadde jeg ikke ventet. Hvor var mitt Asia? Her lå det ene hotellet flottere enn det andre, noen i asiatisk stil, noen i rosa Walt Disney bløtekake-stil. Uniformerte vakter sto i giv akt utenfor. Biler jeg aldri har sittet i sto parkert i oppkjørselen. Vakre, velfriserte alleer førte opp til storslåtte innganger. Hvor var mitt Asia?

Ikke før vi nærmet oss elva som renner gjennom byen forsto jeg Kambodsja var en del av Asia, at det gamle ennå besto. Her var små kafeer med røde og blå plaststoler, riktignok side om side med moderne internettkafeer med dype sofaer og snapsy barer med moderne design. Men plaststolkafeene var der! Og markedet med alle de åpne butikkene hvor du kunne få kjøpt absolutt alt. Og da vi kom over på den andre siden av elva ble asfalten avløst av rød jord, løshundene og motorsyklene mange og ved en beauty-salong svingte vi inn i "min" gate. Der inne, bak et gjerde, lå en grønn verden med et lite svømmebasseng, en bar og et hotell hvor jeg skulle tilbringe tre netter. Blide mennesker ønsket meg velkommen, rommet var stort og lyst og AC'en virket! Green Village Palace er absolutt å anbefale, sentralt og hyggelig. Lykken var fullkommen - jeg skulle snart få en av mine drømmer oppfylt - se Angkor Wat.

Templer

Tidlig opp første dag i Kambodsja. I dag skulle templene beseires og bestiges. Ikke min kjære drøm, den skulle få vente til dagen etter, men et utall av andre templer, åtte i alt skulle det etter hvert vise seg. Jeg skulle ikke reise alene ut i det ukjente, en ung mann fra sør-Korea, hadde høflig spurt å få slå følge, mot at vi delte utgiftene. Greit for meg, selv om jeg nok hadde foretrukket å dra alene. Allerede ved frokosten var han på plass og valgte det samme som meg: omelett, kaffe og banana-lassi (kjempegodt). Klokka 7.30 var vi på vei, i den samme tuk-tuken som hentet meg på flyplassen

En reise til Angkor er en reise 1200 år tilbake i tiden. I år 802 utropte en ung mann seg til devaraja, gudekonge - til Shivas representant på jorda. Med det ble han også konge over khmer-folket. Angkor var hovedsete i dette etterhvert så mektige rike, som på det største hadde en befolkning på over en million mennesker. Den første kongen i dette riket var mannen som satte seg selv over alle, Jayavarman II. Han styret sitt rike fra en tempelby litt utenfor Angkor. Etter ham fulgte tretti andre konger, som alle så det som sin livsoppgave å utvide khmerriket, og å bygge nye templer som minnesmerker over seg selv. Nå strekker templene seg utover et enormt stort område. Hvor mange templer det kan dreie seg om, vet ingen med sikkerhet, for mange er aldri blitt funnet og mange er slukt av jungelens vekster. Men man kan med rette si at å komme til Angkor, er å komme til himmelen på jorda.

Jeg hadde lite av den følelsen da jeg satt ved siden av min venn, koreaneren, på vei ut til tempelområdet. Det var varmt, svært varmt og fuktig, selv om det ikke var like varmt som dagen før, sa vår sjåfør. Vi var glad vi kjørte tuk-tuk og ikke bil, for friske vinder blåste inn på oss, riktig behagelig var det. Veien var rett, rett, rett. Den gikk gjennom tett jungel, bare avbrutt av enkle bosettinger og landsbyer. Overalt var kvinnene opptatt av sitt arbeid, som denne morgenen besto i å lage mat. Hundreder av kvinner rundt samme type ovn, en leirovn, som en avrundet pyramide, med et hull på toppen og et hull på siden til å gjøre opp varme i. Maten putret i kjempestore wok-lignende gryter på den åpne ilden. Og rundt lekte ungene. Mennene var ikke å se. Kanskje de ennå lå og sov?

Åtte templer var målet denne dagen. Åtte templer, alle "same same but different". Med en gang vi stoppet for å bestige et tempel, piplet svetten fram og rant i strie strømmer nedover ryggen. Min venn, koreaneren, som forøvrig snakket et merkelig engelsk som jeg hadde store problemer med å forstå, sukket og stønnet fælt, mer og mer for hvert tempel. Hans vokabular besto en stund bare av to ord, HOT og gooosh. Han kunne dessuten ikke forstå at jeg ikke var utslitt, det var et stadig tilbakevendende spørsmål.

To templer ble mine favoritter denne dagen: Banteay Srei med utrolige, vakre utskjæringer, et meget feminint tempel og Pre Rup, høyt og staselig med flotte løver som voktet på templets skatter.

En lang tempeltur tok omsider slutt. Jeg er ikke sikker på om min venn, koreaneren, og jeg var enig i at det hadde vært en fin tur. Men jeg syns den var fantastisk og overveldende. Jeg drømte meg til tider tilbake til storhetstiden for Angkor der vi gikk blant de eldgamle tempelmurene, med elefanter og hester, de vakreste vogner, bannere, musikk og dans, flotte konger prydet i vakre klær og dronninger overdådig smykket i fantastiske farger og edle stener. Kongen på den tiden måtte, 1. hatt det fantastisk, 2. forferdelig slitsomt. Han hadde riktignok bare én førstekone, men også fire andre koner, foruten fire tusen konkubiner. Og om ikke det var nok hadde han to tusen tjenestepiker.

Jeg skulle gjerne hatt litt bedre tid i noen av templene, men min venn, koreaneren, syntes nok vi brukte altfor lang tid på hvert sted. Han sovnet forøvrig godt i tuk-tuken tilbake til hotellet, og jeg er ikke sikker på om han orket å gå ut til middag eller spiste i hagen "vår".

Angkor Wat mm

Neste morgen satt min venn, koreaneren, allerede ved frokostbordet da jeg entret hagen, denne dagen kledd i sort fra topp til tå (gårsdagen var helhvit). Igjen valgte han samme frokost som meg, omelett og kaffe. Etter en stund kom et forsiktig spørsmål: "Hvor mange templer i dag?" Et nesten uhørlig sukk unnslapp hans munn da svaret var: "Bare fire". Gårsdagen hadde nok vært svært slitsom for den unge mannen.

Angkor Wat var først ute. Vi hadde valgt bort soloppgangen, og bra var det, for himmelen var dekket av mørke, tunge skyer denne morgenen. Spenningen var stor da vi nærmet oss, ville templet være så storslagent som jeg innbilte meg? På en måte var svaret ja, på en annen måte nei. Angkor Wat var stort og mektig og tok litt pusten fra meg. Men det var også slitt, virket noe forfallent, bar litt preg av jungel og fukt. Men bevares, jeg føler meg nesten litt blasert ved å tenke på den måten, det var flott og mektig dette verdens største tempel.

Vi (les jeg. Min venn, koreaneren, syns det var for dyrt) valgte å ha guide på dette stedet, noe jeg ikke angret på. Guiden snakket godt engelsk og var meget kunnskapsrik og god til å fortelle. Dessuten viste han oss akkurat hvor bilder skulle tas. Ikke der, men akkurat der, ja.

Angkor Wat ble bygget under kong Suryavarman (1112-1152) til ære for Vishnu, guden som kongen mente han var stedfortreder for på jorda. Hvilket vil si at kongen opphøyde seg selv til gud. På 1300-tallet ble buddhismen mer og mer utbredt i riket, og kravet til at Angkor Wat skulle  gjøres om til et buddhistisk tempel vokste seg stadig sterkere blant folket. Dette løste men på en elegant måte, halvparten av templet skulle tjene Vishnu, Shiva og Brahma, den andre halvparten Buddha. Dermed ble 1000 Buddha-figurer satt inn i templet, nå er bare en intakt. De fleste ble fjernet av Røde Khmer, eller ødelagt under en av de mange kriger som har herjet i Kambodsja, men en god del er også røvet av rike europeer og andre som kanskje ville ha en suvenir i hagen. Dette gjelder også for de mange himmelske jomfruer, asparaene, 3000 i alt. Mange er blitt borte og erstattet av kopier. Asparaene var danserinner som hadde det som sin oppgave å danse for kongen og hans hoff. Antagelig var de mer enn danserinner, de var nok kanskje også konkubiner, sa vår guide.

Neste post på programmet var Angkor Thom, en hel by, 10 km2, bygd innenfor murer og bestående av templer, terrasser, kongelige palasser, paradegater, bassenger osv. osv. Vi ble imponert av templet Bayon med sine av 54 tårn bestående av 216 kjempestore, smilende hoder, noen ganger fire mot hverandre, andre ganger to og to. Det sies av Khmer-riket på den tiden besto av 54 provinser som lå i alle retninger. Av den grunn måte også hodene se i alle retninger. Hodene hadde stor likhet med kongen, Jayavarman VII som anla templet.

Siste tempel av betydning, var Ta Prohm, templet som ga oss en Indiana Jones følelse. Templet var i ferd med å bli spist opp av røtter og trær, bl. av røttene til kvele fikenen. Det var nesten litt nifst å gå der og se hvordan templets vegger ble omfavnet i et siste kyss, i et dødstak, av rotsystemet til disse kjempetrærne. Naturen har her fått gå sin gang, med visse forbehold, for at vi skulle få en opplevelse av hvordan jungelen ødelegger og dreper. Men det hele skjer under en viss kontroll, det er bare kjempetrærne som får lov til å regjere, alt annet blir kuttet ned.

Tempelrunden vår tok omsider slutt. Vi, i alle fall jeg, hadde hatt en rekke mektige opplevelser. Minst to liter svette lå igjen etter oss i Kambodsjas ruiner, og min venn, koreaneren, sov atter sin søte søvn i tuk-tuken.