21 Lamannshaugen 25.6.2011

Lengst nord i Nordmarka ligger Mylla, et nydelig vann, ca 5 km langt. I vestenden troner Lamannshaugen, 701 meter høy, med utsikt helt til Jotunheimen på klare dager sies det. Det vil si troner er ikke det riktige begrepet, det er nemlig ikke så lett å se at det er en høy ås der oppe, kanskje fordi den er så langstrakt.

Dette var en slik klar dag, knallblå himmel og strålende sol. Det vil si, det var når vi dro hjemmefra. Alt når vi steg ut av bilen på Mylla, viste noen små skyer seg på himmelen i nord, og det skulle vise seg å bli flere av dem, les mange. Men været var fint å gå i, om litt kaldt.

Odd skulle løpe de fem km inn til Vest enden, Marit skulle sykle - og de kom omtrent like fort fram!!! Spot hadde våknet til dyst denne dagen, og med Marit litt foran, dro den gamle hunden Odd så småsteinen spruta bortover veien.

Vi var ikke så heldige med veivalget opp til toppen, det vil si vi tok vel egentlig helt feil vei. Stia som skulle være tydelig og føre rett opp, ble etter kort tid til et dyretråkk (sauetråkk). Den var tydelig ca fem meter, så forsvant den i et par hundre, til den dukket opp igjen for så å forsvinne raskt igjen. Det ble mye bushing, som det heter på godt norsk, denne dagen, vi hilste på mange grantrær og gjørmehull for å si det sånn.

Men opp kom vi, fant posten, og ja, utsikten er formidabel. Selv om vi nok ikke kunne se Jotunheimen, så vi både Jonsknuten og Gaustadtoppen, Randsfjorden og Sperilen og mange fjellområder vi ikke vet hva er.

Rett bak posten førte en bred og tydelig sti oss ned til den hyggelige, gresskledte veien vi skulle ha fulgt opp. Men bedre å finne veien en vei enn ingen vei, så glade og fornøyde gikk vi nedover lia. Fint hadde det vært der oppe.

På vei hjemover traff vi flere deltagere i Kristins runde, et løp til Nordmarkas fem topper over 700 m., 8,13 mil. Ikke rart de så slitne ut karene vi traff, de hadde alt løpt mer rundt syv mil!

26 Askeren ved utløpet 12.6.2011

Herlig å våkne opp til sol etter noen dager med kraftig regn. Ja, så mye har det regnet i det siste at det er flom og jordras over store deler av Østlandet. Hus, veier og broer er feid vekk av de utrolige vannmassene, og jorder og campingplasser ligger under vann. Men i dag skinte sola og en ny kjentmannspost i Nordmarka sto for tur.

Denne gangen startet vi fra Hakadal Verk, lengst nord i dalen. Veien går mye oppover før vi kommer til  flata ved Langvann, men stigningen er relativt slak og lett å gå. Vi kan tydelig se at det har regnet mye i det siste for bekkene som så vidt sildret og rant, er med ett blitt til små elver. Og Langvann rant over sine bredder ved demningen, vannet fosset ut i ville stryk.

Det var godt å rusle oppover veien, uten annet å tenke på enn å passe seg for de mange syklister som hadde funnet ut at dette var en fantastisk dag for å rase innover i skogen. Men ikke alle raste. Noen tok det helt med ro, var på søndagstur, og noen trillet opp de bratteste bakkene. Godt det er rom for alle i våre skoger! 😀

Veien gikk videre langs Langvann til Trehjørningen, en av de flotte gårdene i Nordmarka. Vi tok av i krysset like før vi kom opp til gården. Et lite stykke sydover fant vi posten ved leva som renner fra Askeren og ut i Langvannet. Posten står på et sted hvor man ser restene etter en kistedam og hvor det kan ha vært en kvern. Dette var kanskje ikke den mest spennende posten vi har vært ved, men en fin tur i de store skoger har det vært i dag også, noe alle de mange syklistene vi møtte sikkert var enig i.

23 Manntjernet 29.5.2011

Nordmarka er stor, svært stor. Men nå var det på tide å angripe kjentmannspostene i dette fantastiske området. For ikke å få for lange turer, valgte vi å ta postene som lå i randsonen først. Denne søndagen startet vi således fra Stryken med blikket stivt rettet på den bratte åsen som lå foran oss.

Manntjernet var målet, det lille vannet som visstnok skulle ligne på et mannlig lem, derav navnet. Været var upåklagelig, sola skinte og vi bekymret oss lite for skyene i horisonten. De var for langt borte til å helle sin vrede over oss, trodde vi.

Stia oppover lia var bratt, ujevn, våt og ikke alltid like lett å gå. Nordmarka er for stor til at veldig mange travere benytter seg av stiene, sykkel er et mer vanlig framkomstmiddel her inne på storskogen. Stiene har derfor en tendens til å gro noe igjen, så også denne. Men bevares, vi var helt alene med freden og roen krypende innover oss. Det var en stor naturopplevelse å gå her i egne tanker og skue utover de mange blåner. Man blir glad av Nordmarka! Natur skulle vi også i stor grad oppleve ved første rast.

Et lite mellommåltid utløste et lite hyl hos Marit, hun satte seg nesten på fanget til en hoggorm. Vanligvis er hun ikke redd ormer, men her skvatt hun veldig; hoggormen var på vei ned stubben hun hadde satt seg på for å spise. Heldigvis forsvant den raskt inn i lyngen, men Marit sendte av og til noen raske blikk i retningen den hadde forsvunnet. Noe senere skvatt hun veldig igjen, en stor fugl lettet like bak henne. Hun både hørte og følte vingeslagene. Fugler på denne tiden av året ligger ikke i lyngen for moro skyld, og ganske riktig, rett bak Marit, godt gjemt under et lite tre, lå et rede med syv rødspettede egg, noe mindre enn hønseegg. Etter størrelsen på eggene å dømme, skulle man tro at det var en storfugl som fløy opp. Vi fortet oss å pakke sammen slik at fuglemor raskt kunne finne veien tilbake til eggene sine.

Kjentmannsposten var grei å finne, men skyene som bygde seg opp bak åsen skulle vise seg ikke å være særlig greie. Snart bøttet det ned, ikke bare vann, men vann blandet med snø, kastet seg over oss der vi småløp neover til bilen. Men det var langt ned, og hagl og regn gjorde oss våte som katter i løpet av kort tid. Det var godt med masse varme i bilen på vei hjem.

41 Myrgruva 17.mai

                                                                     

17. mai er deffinitivt en flott  dag å nyte i naturen. Norges nasjonaldag må feires behørlig og for oss er det mest naturlig at dette skal skje i Guds frie natur. Ingenting i dette landet kan måle seg skog og fjell, land og sjø, og skogen er vår favoritt, kanskje mest fordi vi bor nær ved. Så mens andre går i tog, toger vi ut i skog og mark.

Skyene hadde en alvorlig diskusjon med trærne da vi la ut fra Ask i Gjerdrum, med Myrgruva som mål. Men det ble med diskusjonen, ikke mer enn et par hundre meter opp i veien forsvant skyene og sola skinte. Riktignok ikke så lenge, men den var der i dag som alle andre andre dager. Og den skinte på oss! i alle fall for en stakket stund.  

Myrgruva ble eid av Hakadal jernverk. Det var et dagbrudd som ble drevet fram til 1820. Nå er gruva gjerdet inn, og det skal man kanskje være glad for, for på det dypeste er den rundt ti meter dyp. Dagbruddet er langt, ca 100 meter. Det var vanskelig å drive denne gruva fordi den ofte ble fylt med vann som måtte pumpes bort. Dette var både energikrevende og vanskelig og var nok en av grunnene til at den ble nedlagt.

Kjentmannsposten var lett å finne, lett å gå til, en grei post på 17. mai. Himmelen var ble mørkere og mørkere på hjemveien, men regnet uteble. Vi hadde hatt oss en kort, men fin tur på nasjonaldagen. Takk for at vi er sa heldige og bor i dette vakre landet! Hurra for 17. mai!

42 Askvangen 13.5.11

Målet for dagens kjentmannspost var Askvangen, en gammel seter nord for Høgmåsan i Romeriksåsen. Utgangspunktet var Tærudhallen. Til og begynne følger vi lysløypa oppover lia. Terrenget er behaglig, det går oppover, men er langt fra bratt, ikke brattere enn at pusten holder godt følge med skrittene våre. Vi passerer en skoleklasse ved en gapahuk. De hadde funnet en hoggorm, men den var heldigvis død, sier de. Alle andre hoggormer hadde nok forsvunnet for lenge siden, slik ungene trampet omkring.

Det tok ikke lang til før vi var oppe ved Høgmåsen. Her flater terrenget ut, dvs det blir bortimot helt flatt. Vi går delvis over denne store, flotte myra, dette naturreservatet som om våren er en eneste stor happening av våryre røyer og steger. Her har orrfuglen sitt el Dorado, her er det mange spillplasser.

Det er lett å gå over myra. Der det er den minste antydning til vått  lende, er det lagt ut planker, plankwalk over alt. En honnør til kommunen som legger til rette for turgåere.

Før vi gikk opp til Askvangen, tok vi en rast ved Ringdalskoia. Syns nok folk burde ha ryddet opp etter seg, for det var mye søppel rundt på tunet her.

Askvangen har vært en seter under Askgårdene til ca 1865. De siste som bodde der var Kristian og Svens-Marte. Om Marte heter det at "Denne kone skulde have været en meget original kvinde, med kridthvidt, halvlangt haar som aldri blev kjæmmet og stod til alle kanter". Når hun var på setra, lå hun gjerne rett ned på gulvet, med sopelimen som hodepute. den gamle stia fra Nittedal går forbi Askvangen. Peder Chr. Asbjørnsen hadde ofte sine vandringer her inne på storskogen. Han forteller at senhøstes, etter at dyra var tatt ned, ble hundene urolige når de nærmet seg husene. Antagelig var det huldra som da rådde grunnen, og hun ønsket nok ikke besøk av fremmedfolk.

Vi var begge enige i at den 12 km lange turen hadde vært en veldig fin tur!

50 Gruven på Tjuvåsen 6.5.11

Vi er i gang igjen! Etter en lang vinter hvor Kjentmannsmerket kun har vært en bok i en skuff, har vi nå funnet fram joggeskoene og startet jakten på nye poster.

Vi hadde valgt Frogn og Nesset helt sør i Bundefjorden som utgangapunkt denne fredagen. Marit har gått av med 40 % AFP og fått to herlige fridager ekstra hver uke til fri benyttelse. Ren luksus å vandre i skogen når alle andre er på jobb!

Utgangspunktet var kiosken ved Nesset. Etter en rask vandring langs fjorden og veien kunne vi la turen inn i nok en 100-meters skog. Vi måtte klatre over en del trær før vi fant en delvis merka sti oppover i åsen. Et spennende sted skulle det vise seg å være. Her var det ganske mørkt, med delvis gammel skog, mye mystikk blant trærne her. Ikke rart, åsen vi skulle til heter jo Tjuvåsen. Skulle tro at dette hadde vært et supert hjemmested for tjuver og annet pakk. Vi kom ganske raskt opp til Nymølledammen, som var en liten, overgrodd dam med trær som strakte seg langt utover det mørke vannet.

Turen gikk videre oppover i lia, og snart var vi oppe på Tjuvåsen. Her har det i tidligere tider vært en bygdeborg. Litt vanskelig å se nå, men ikke vanskelig å forstå at dette var en fin plass for å holde utkikk etter mulige og umulige fiender. Vi fant en cache på toppen, så Odd smilte bredt og var fornøyd. På nordsiden av toppen fant vi gruven og posten. Her har det vært anlagt en kvartsgruve en gang for en god stund siden. Rart å tenke på hvordan noen, en gang for lenge siden, hadde et håp om å bli rike, om å finne mengder med kvarts her. Særlig lønnsom kan den nok ikke ha vært, den lille gruven der oppe på Tjuvåsen.  

Odd skulle ha med seg en cache til, kalt Vannveien, nede ved Årungselva som rant ved siden av veien ned til Nesset. Vi prøvde først å gå direkte etter GPS'en, men klatring er ikke Marits sterke side, så vi ruslet heller ned stia og rundt toppen. Vannveien er en avkvadukt, en mur som er bygd opp for å sikre bedre og jevnere tilgang på vannkraft til bl. a. et teglverk og et høvleri. Et sted gikk akvadukten inn i et turbinrør, og en mur sperret av for videre ferdsel. Ved å gå et stykke opp i den bratte lia, for Spot sin skyld, og ved å klatre over, kunne vi gå videre på "Vannveien", helt ned til steindepotet ned ved sjøen.

2 caher og en Kjentmannspost - bra fangst på en fredag! 😀

6 Haveråsen 7.11.10

Fra Østmarka forrige uke, gikk turen denne gangen til Vestmarka i strålende senhøstsol. Godt med fine søndager etter en lang arbeidsuke. Utgangspunktet vårt var  parkeringsplassen ved Vestmarksetra. Marte hadde ligget over og var fit for fight denne søndagen. Moro å ha henne med på tur nå. Hun går fort, langt foran sin "gamle" farmor, og det er ingen syting og klaging lenger. Hun visste at vi skulle ut på en ganske lang tur og at den var tidvis bratt, men det var helt greit.

Etter å ha gått en stund på den asfalterte veien som går opp fra parkeringsplassen, var det godt å komme inn på stiene. Fine, gode stier, godt å gå, ikke for vått, ikke for bratt, helt til den siste kneika opp til Haveråsen. Fra vestsiden, hvor vi kom, var det BRATT, veldig bratt! Marte ble advart, men det var jo dette som var gøy! Vips så var hun vekk, i full fart opp brattbakkene. Hun satt nok en god stund og ventet på toppen før farmor kom pesende opp den siste bratta. Nå smakte godt med brødskive og kakao mens vi hvilte øynene på blånene i det fjerne og tenkte egne tanker i felles taushet.

Det smakte også godt med en kakebit på Furuholmen før vi tok strake veien tilbake til bilen. 11 km., fin tur, fint selskap.

48 Kjerringhøgda 24.10.10

Denne søndagen gikk turen til Bysetermosan, langt sør i Østmarka. Dette er utgangspunkt for turen opp til Vangen, en svært populær tur for småbarnsforeldre, ikke for lang og ikke for bratt.  Med gode boller når man er vel fremme.

Vi skulle gå i motsatt retning, mot Rausjøen. Men vi skulle ikke gå langt før vi startet oppstigningen mot Kjerringhøgda og det flotte, restaurerte(2000) branntårnet der. Høgda er 349 meter høy, og utsikten fra tårnet skulle være en formidabel 360 graders surrounding med mulighet for å se helt til Oppkuven på Krokskogen i klart vær. Været denne dagen var noe skyet, men sikten virket bra, og Marit hadde bestemt seg for å klatre til topps til tross for utstrakt høydeskrekk. Men den gang ei. Etter å ha "slitt" oss opp bakkene i lia til tårnet, fikk vi til vår skrekk se en hel speidertropp (minst), klatre opp og ned tårnet. Som hoienge og hylende kjempemaur krydde de, opp og ned, ned og opp. Dette var ikke noe for en som syns det var skummelt å stå på en gardintrapp og som trengte ro og stillhet og masse av tid for å manne seg opp alle trappene. Vi sto over. Kanskje tar vi turen en annen gang for å nyte utsikten.

Det første branntårnet på Kjerringhøgda ble reist på slutten av 1800-tallet for å varsle om skogbrann i Rausjømarka. Den gang var det bare et tårn med en stokks høyde, boltet i fjellet med et lite rom på toppen. Det var ingen lett jobb å være brannvakt på den tiden. Ved den miste antydning til røyk, måtte vakta løpe ned til Rausjøgrenda for å varsle om branntilløp. Deretter var det å finne ut hvor det ev. brant, før han skyndte seg opp til tårnet sitt igjen. Det var store områder å skue ut over og en nesten umulig jobb måtte det ha vært. Siden den gang har det vært reist en rekke branntårn på stedet, det siste i 1947, i den samme jernkonstruksjonen vi ser i dag. På 1970-tallet overtok fly overvåkningen. Tårnet er nå "kun" til glede og nytte for slitne og sultne turgåere + sånne som oss som ønsket å nyte utsikten.

Vår tur denne dagen gikk videre til Vangen for en kaffekopp og en kanelbolle.

28 Karlshaug naturreservat 16.10.10

Herlig å våkne til strålende sol når man har fri. Herlig også å vite at vi skulle ut på langtur denne lørdagen. Vi skulle ta post nr. 28, Karlshaug naturreservat, beliggende nord for Movatn i Nordmarka.

Det hadde vært frost noen netter denne andre uka i oktober. De fantastiske, selvlysende fargene, gule, røde og oransje, fra forrige helg var bort. Trærne hadde fått en mye mattere, brun/gulaktig farge. Høsten var inne i en ny fase. Stia innover fra Ørfiske var nesten frossen. Det vil si barfrosten hadde ikke helt sluppet til. Her og der var jorda hardpakket, mens det andre steder var bløtere, sånn ca demibarfrost, og andre steder igjen åpen myr og vann og mye søle. det gynget under føttene våre, spennende å se om "barfrosten" bar, noe den ikke alltid gjorde.

Stia fra Ørfiske til Fløyta er hyggelig, bred og god og gå. Ikke er det mye stigning heller, noe vi (les Marit) av og til setter svært stor pris på. Men fra Fløyta til naturreservatet gikk det relativt mye oppover, til tider ganske bratt. Og når det går mye oppover, venter nesten alltid en belønning på toppen i form av en formidalbel utsikt. Så også her. Vi så ned på det lange Ørfiske, med skoger vide om, og langt i det fjerne kunne vi skimte Oslofjorden. Sola varma, kunne vi bedre ha det?

Post nr. 28 var lett å finne, selv om koordinatene vi hadde lagt inn på GPS'en ikke stemte veldig bra. Spennende med et ganske lite naturreservat som så og si ikke er berørt av menneskehender. Som alltid gleder det oss å komme til steder der suksesjonen kan foregå på skogens premisser, der trær er trær til de dør sin egen død og arter følger arters gang.  Området ble fredet i 1922, og forstmester W. Kildal skrev om stedet:

"- vil det for de kommende generasjoner ha sin store interesse å se virkelig naturskog, en skog som verken røres av øks eller sag, grøftehakke eller spade, men som fritt får utvikle seg etter sine egne lover. Man vil kunne følge kampen for tilværelsen mellom granen og furuen, mellom myren og det åpne vann og man vil kunne følge lyngens, mosen og lavens strev med å dekke det snaue fjell. Spesielt vil et felt som dette, som ligger så lett tilgjengelig og som inneholder så varier bestand og skogtyper ha sin store interesse som en liten "nasjonalpark" og som et studiefelt - la oss si om 100 år"

Nå har det gått 90 år, og skogen ligger der fortsatt til fri benyttelse og studier. Så vær så god - ta en tur ut - det er vel verdt strevet.

Vi gikk veien fra Fløyta tilbake til Movatn. Turen ble på nesten 18 km, en drøy dagstur i fint vær, god påfyll av energi til neste ukes strev.

7 Jettegryte nord for Ståvivollen 8.10.10

Onsdag 7.10.10 var en fantastisk dag, stålende sol og 18 grader varme. Av den grunn tok jeg meg fri torsdagen etter. Hadde mange timer å avspasere, så saken var grei, vi ville dra til Vestmarka og nyte sola.

Men den gang ei. 😠 Tåka lå tykk hele dagen, turen ble ikke helt som vi hadde tenkt. Men kaffe smaker selv i tåke, og vi hadde en fin, om ikke altfor lang tur til en flott jettegryte. Tankene tok fart der vi sto og tittet ned i en vanndam laget av naturkrefter midt inne i skogen. Hvorfor akkurat her? På toppen av en kolle. Hva har skjedd? Hvordan så stedet ut før? Noe må ha dryppet ned fra noe som ikke var her nå. Var dette et naturfenomen, eller var det egentlig et kokekar for troll og jetter?

Vi lar bildene fortelle sitt om denne turen.

34 Vettakollen 2.10.10

Truende skyer samlet seg i alle horisonter denne første lørdagen i oktober. Men de nøyde seg med å true. Ikke en regndråpe traff våre hoder. Ideelt vær for en langtur i Nordmarka.

Som sagt, lang tur denne gangen. Odd hadde regnet ut at vi skulle gå rundt 16 km, det ble 16,5. Vi startet fra Sognsvann, gikk opp de til dels bratte bakkene til Ullevålseter, deretter opp de enda brattere bakkene til Skjennungstua, for så å gå nedover for det meste, bortsett fra de bratte bakkene opp til Vettakollen, før vi rundet av flata bortover mot Sognsvann. Flott tur, men du verden så vått det er i skogen nå. Stiene er ikke alltid stier, men små og store bekker, gjørmehull, myrhull, små vann osv. Godt vi entret plank-walken her og der.

Opp til Skjennungstua fulgte vi veien. Spot var en utmerket motor for Marit. Han drar ennå ganske så mye til tross for sine ti år. Odd tok den første kjentmannsposten, nr. 33, Skjennungsåsen alene,  Marit trakk innomhus for lunsj.

På denne posten sto det en gang et skogbrannvakttårn, dvs det har stått tre tårn der. Det første ble bygget i 1920. Det andre kom i 1933, 15 meter høyt med en hytte på toppen. Det siste ble bygget i 1949. Nå er det bare restene etter fundamentet igjen. Flyene har for lengst overtatt overvåkningen av skogene. De gamle branntårnene er enten revet eller til glede for turvandrere som liker å nyte utsikter.

Det var utsikten vi skulle nyte på Vettakollen hvor post nr. 34 står. Fra Vettakollen har man en av de flotteste utsiktene over byen i Nordmarka - og et fantastisk utsyn over til de nye hoppbakkene våre, Holmenkollen og Midtstubakken. Vi syns Midtstua var en klar vinner, bygget inn i landskapet som den er, men det er nok Holmenkollen som blir vår store turistatraksjon også i fremtiden.

35 Barlindåsen 18.9.10

Dette var dagen for de mange bakker. De mange bratte bakker. Fra Solemskogen går det opp, opp, opp til vi kommer til dagens mål, bare avbrutt av et bratt ned/bratt opp juv (eller dal som det ofte kalles). Riktignok må vi vel gå like mye ned som opp når vi starter og slutter på samme sted, det er naturens lov. Men nedoverbakkene kjennes bare i knærne, oppoverbakkene i hele kroppen, ikke minst i lungesystemet.

Men du verden for en fantastisk tur det er fra Solemskogen til post nr. 35 på Barlindåsen . Vi befinner oss nå helt vest i Lillomarka, på grensen til Maridalen. Veien går delvis på gode stier, delvis på skogsbilveier. For å komme over til selveste Barlindåsen, må vi forsere Styggedalen. Og som navnet sier, denne dalen, eller juvet, er stygg. Det går bratt ned i bunnen av juvet. Her er det mørkt, med trær hulter til bulter. Så går det opp igjen. Like bratt, like mørkt, like lite hyggelig. Det er akkurat slik vi ønsker skogen ikke skal se ut. Men egentlig er Styggedalen også litt spennende, litt annerledes enn alle andre steder i marka. Og den stygge, trange dalen får oss til å sette pris på andre steder, steder med åpenhet og utsyn. Takk Styggedalen fordi du er så stygg.

Opp Barlindåsen går pusten raskt. Men her er det fint å gå, granskogen blir avløst av furuskog, her er det lyst og lett å være menneske. Solen varmet på vår vei oppover, svetten lagde seg en liten bekk nedover ryggraden. På toppen fikk vi lønn for strevet. Utsikten utover Maridalen, byen og fjorden, med Nesoddlandet langt der ute var formidabel. Matpakke i solskinnet på toppen smakte bedre enn femretters gourmet.

Posten var lett å finne, 384 moh, på den nordligste toppen. Alle tre var enig i at det hadde vært en fin tur.

44 Igletjern 12.9.10

Etter en grå lørdag, våknet vi til en søndag som ikke helt ville bestemme seg for hvordan været skulle bli. Grått eller blått, regn eller sol. Heldigvis for alle menneskene som gikk, syklet, løp eller red til Mariholtet denne søndagen, bestemte himmelen seg for å hilse på sola. Det grå ble ganske raskt avløst av en blå, klar høsthimmel. En herlig dag for å komme seg ut, hvilket veldig mange gjorde.

Vi skulle ta kjentmannspost nr. 44, Igletjern, rett ved Mariholtet , en av utfartshyttene i Østmarka, en av hyttene vi ofte besøker. Her er det bollene med mandler som trekker - kjempegode. Og som i dag, en kjentmannspost.

Igletjern er et merkelig vann. Det har vært et tjern som med tiden grodde igjen og ble til en myr med en liten putt. Så ble vann fra Elvåga ført over til Nøklevann. For å nyttiggjøre seg det vann som er mulig, ble det bygget en liten dam ved Igletjernsmåsan. Igletjern ble igjen et vann, denne gangen større enn det hadde vært tidligere. Nå er det er godt bevart hemmelighet, ikke langt fra Mariholtet, men godt utenfor allfarvei. Vannet er det bare tørste dyr og spesielt interesserte som nå besøker.

Ved Nøklevann 11.9.10

Høsten er her! Litt tidlig kanskje, men 11.9.2010 var en slik litt småguffen, skikkelig høstdag. Vått, grått, med litt yr i lufta, yr som skulle gå over til styrtregn i løpet av kvelden.

Men vi skulle ut på tur! Den nye Kjentmannsmerkeboka var blitt sluppet 5.11., og nå hadde vi for første gang dykket ned i denne boka som inneholder et oppkomme av spennende turforslag. Vi gledet oss som små barn til å komme i gang! Vi hadde valgt å starte pent, den første turen gikk omtrent i nærmiljø. I alle fall gikk den på vei og sti som var ganske så kjente for våre ben.

Vår aller første post denne gangen, Donsbautaen, var et sted vi hadde gått forbi mange ganger, på vei til Mariholtet, eller opp den bratte kneika til åsen vest for Hauktjern. Denne bautaen ble laget til minne om Christian Dons (1886-1953) som stiftet den første speidertroppen i Norge på akkurat dette stedet i 1910. Bautaen ble reist i 1955 av Norges Speiderguttforbund. Alle landets speidertropper sendte inn en lokal stein med sitt navn inngravert. Disse steinene ble murt sammen og danner sokkelen som bærer en fransk lilje i granitt, symbolet for speiderne.

Vår tur gikk rundt Nøklevann denne lørdagen i september, og kjentmannspostene tok vi som avstikkere fra hovedveien. Neste post var en vannledning som skulle sikre vannstanden i Nøklevann. Den hadde vært faretruende lav i 1942 og en provisorisk vannledning ble lagt over åsen mellom Elvåga og Nøklevann. Allerede året etter ble det satt i gang arbeid med å sprenge en tunnel mellom de to vannene. Denne tunnelen kom ut like ovenfor restene etter den gamle plassen Bremsrud. Videre ned til vannet ble vannet ført i rør. Det er spor etter denne rørgata vi kan se på post nr. 45. Hadde det ikke vært for Kjentmannspostene hadde vi ikke blitt kjent med denne delen av Østmarkas historie. Avstikkeren fra hovedveien er ikke lang, men lang nok til at den ligger utenfor allfarvei.

Veien hjem gikk videre rundt Nøklevann. Ikke så veldig mange folk ute denne noe våte lørdag, men en del joggere, hundefolk og syklister møtte vi dog på vår kjente og kjære tur rundt dette vakre vannet.