Madeira søndag 3. mai 2009

Se bilder fra Madeira

Ankom Madeira klokken 12.30, lokal tid. En fantastisk grønn øy, spennende, fascinerende natur, blomster i alle farger og blå, blå himmel møtte oss da vi steg ut av flyet. Øya gjør dypt inntrykk på sine besøkende. Masse uberørt natur med hoteller og bebyggelse som "smelter" inn i daler og søkk. Selv motorveiene virket ikke å ødelegge de spennende, vulkanske fjellene, overgrodd med grønn, frodig vegetasjon.

Firestjerners hotell, Monte Mar Palace Hotel, var ikke å forakte. Deilig luksus med havet som nærmeste nabo, beliggende helt ute på en odde. Havbruset dysset oss i søvn denne første natten på Madeira. 

Mandag 4. mai

Skyene lå og dunket fjellene i hodet da vi gikk ut av hotellet etter en strålende frokost. Det så ut til å bli en grå dag, med tunge, lave skyer, hvilket ikke spilte så stor rolle når vi skulle vandre langs vår første levada. Det regnet ikke, og alt var bra.

Vi måtte gjennom en tunnel for å komme til den andre siden av øya, og til vår store glede og forundring skinte sola fra skyfri himmel da vi kom ut av tunnelen igjen. Dette tegnet til å bli en strålende dag.

Vår første dag med levada -vandring, Levada Nova, startet fra et lite sted som het Fajã Ovelha. Den var lett å gå, først gjennom furuskog, snart inne blant de store eukalyptustrærne, videre gjennom kulturlandskap og små landsbyer, forbi små hager og og blomsterenger. Rundt omkring lå de meget spesielle åsene som karaktiserer Madeira. Landskapet var tildels mildt og bølgende, tildels ganske vilt. Vandringen gikk hele tiden langs levadaen, det var stille og fredfullt med vannet som dovent rant ved vår side. Fotomotivene var mange, turen tok derfor sin tid. En gammel kone viste oss et svarttrostrede med fire unger inne i et epletre, og firfirslene dukket opp nå og da, bare for å forsvinne like fort som de kom. Ellers var det lite dyr å se. Hodet til ei gammal ku dukket opp bak et gjerde, ellers ingenting.
Turens lengde: 11,5 km hyggelig bekjentskap med levadaene.

En levada er en vanningsvei, eller en vanningskanal. Levadaene bringer vann til alle gårder på Madeira. Bonden betaler for å få vann og får vannmengde etter den sum han betaler.
Det er omlag 2000 km med levadaer på Madeira, 1000 av dem er det mulig å gå langs.
De første små levadaene ble bygget på 1400-tallet da portugiserne koloniserte øya. De ble for stor del bygget av mauriske slaver, og mange mistet livet i de ofte halsbrekkende høyder levadaene ble bygd i.
Foruten å bruke levadaene til kunstig vanning, bruker man vannet til Madeiras vannverk. Det bidrar til 20 % av øyas elektrisitet.
Mange av levadaene er bygd i fjellskråninger med svimlende utsikt til dalene langt der nede.

Tirsdag 5. mai

Været var lettere helt fra morgenen denne dagen. Under vandringen var det sol og til tider svært så varmt i nakken.

Vi startet med en grottetur i Vulkanmuseet i St. Vincente. Grotteturen viste seg å være fantastisk tur i størknede lavastømmer langt under jordas overflate. De underjordiske gangene hadde en gang for millioner av år siden vart fylt med lava som hadde sprengt seg veier ut av fjellet. Litt av et trykk den må ha hatt. Lavaen, basalten, så ut som leire, men var fast fjell. Nå var enkelte ganger fylt av vann, noen var relativt store, mens vi måtte bøye hodet i andre. Det var fascinerende og merkelig å tenke på at vi egentlig gikk midt inne i en vulkan, riktignok død, men dog.....

Etter turen i grotten, var det omvisning i Vulkanmuseet, med en tredimensjonal reise inn i jordas indre. Kjempegøy!

Dagens lavadavandring, Levada Achada, gikk i mye mer uberørt natur enn gårdsdagens. Den startet med en bratt stigning fra Boaventura opp til lavadaens mor. Her kunne vi se hvordan levadaen startet. En liten dam var bygget ved to flotte fossefall. Vannet fra dammen ble ledet inn i levadaen. Vi inntok lunsjen vår der, midt i en grønn, grønn verden, underholdt av lyden fra de to fossene.

Vandringen gikk langs en lavada som av og til var i dårlig forfatning, noen ganger på kanten av stup, noen ganger gjennom tunneler. Brått svingte den inn i dyp skog, for så å legge seg godt til rette i skogkanten med vid utsikt over fjell og daler. Vi møtte ingen andre på denne vandringen, det var fredfylt og godt å gå der å filosofere over livet og hvordan det var å leve i disse fjelltraktene. Utrolig flott vanningssystem uansett. Det sies at hvis man la alle levadene etter hverandre ville det bli en distanse like lang som fra Lindesnes til Nordkapp.

Turens lengde: 8,5 km.

Onsdag 6. mai

For en fantastisk dag med sol fra skyfri himmel fra morgen til kveld. Svært mange solbrente neser og solbrente nakker denne dagen.

Vi startet vandringen langs Levada do Caldeirão Verde i en løvskog med gamle, majestetiske trær, en grønn verden hvor sollyset falt ned gjennom tett løvverk. Veien den første halve timen var bred og lett å gå. Men snart smalnet den og i lang tid gikk veien for stor der oppe på selve lavadamuren. I dag vandret vi høyt oppe i åssiden, med flere hundre meter ned til dalbunnen. Enkelte partier var ganske luftige, men de var godt sikret med gjerder og absolutt ikke farlige. Utsikten utover dalen var formidabel, med den ene blånen bak den andre. Naturen var så storartet at den nesten tok pusten fra oss. Man blir ydmyk i møte med storslagen natur kombinert med det fantastiske vanningsanlegget.

Enkelte steder var det så bratt ned og med så smale fjellhyller at levadaen gikk gjennom tunneler hugget ut i fjeller. Greit å ha hodelykter, det var både stummene mørkt og til tider svært lavt under taket i de fire tunnelene vi paserte.

Vi rastet i nærheten av en foss med ganske så stort fall, deretter gikk vi samme vei tilbake. Denne levadaen var på en måte Madeiras svar på Besseggen. Vi møtte den ene gjengen med turister etter den andre, og det ble etterhvert svært folksomt ved rasteplasen. Men det er fullt forståelig at det var mange turister som gikk denne levdaen, den var kjempefin.

Siste delen av vandringen gikk på sti nedover til Ihla, en liten landsby hvor vi skulle ta bussen. Nedstigningen var svært bratt og til tider ganske glatt til tross for at det var relativt tørt. En øl mens vi ventet på bussen var vel fortjent og smakte himmelsk.

Turens lengde 15,5 km.

Torsdag 7. mai

Denne dagen skulle vi ikke gå langs en levada, men vandre helt ute på odden i øst, på Ponta de Saõ Lourenco. Og nå begynner ros-ordene snart å bli floskler, fantastisk, flott, nydelig, spennende. Men det er jo akkurat det det er. Jeg klarer ikke helt å finne de riktige ordene, alt er faktisk fantastisk flott, spennende og nydelig. Det vil si her ute var det kanskje mest spennende og tøft, helt rått egentlig.

Nordkysten lå på den ene siden av odden, forreven, vill, med klipper som kastet seg ned i opprørt hav. Dønningene var urolige og sterke,  skumsprøyten slo med store krefter mot land. Fjellformasjonene var også ville, råe; spisse fjell og mektige lavaganger viste en urolig, fjern fortid.

Sørkysten derimot, smilte til oss. Runde, milde åser senket seg snilt ned mot rolig hav. Det var et buktende, rolig landskap hvor solen nesten alltid skinte.

Vi badet i Atlanterhavet, i en liten bukt langt øst. Herlig, rundt 19 grader i vannet.

Turens lengde: 8 km.

Lørdag 9. mai

Siste dag for vandring. Denne dagen skulle vi oppover, langt oppover. Levadaen, Levada de Negre, gikk fra Barreira på 750 moh opp til Poco do Neve (ishytten) på 1712 moh, hvilket vil si en stigning på nær 1000 m.

Første del gikk også denne gangen gjennom eukalyptus-skog. Men snart var vi ute på åsryggen som førte oss bratt, bratt oppover mot fjellet. Sola skinte på vår side av dalen, tåka lå over fjelltoppene på den andre siden. Dette var vandringen for en god del luftige partier, det var stup på flere hundre meter rett ned mange steder. Stien var smal og der det ikke vokste busker på siden, fikk man av og til et aldri så lite suge i magen. (noen ganger litt mer enn lite!) Det som imidlertid voldte mest besvær var nok at det var svært bratt. Eller kanskje det var kondisjonen det var noe i veien med?

Funchal forsvant lenger og lenger bort fra oss ettersom vi kom høyere og høyere opp. Snart var den bare en prikk i det fjerne. Og vi fikk mer og mer følelsen av å være på fjellvandring, nesten som i den norske fjellverden. Det var godt å komme opp til Poco do Neve og bilen som kjørte oss opp til Pico do Arieiro og en iskald øl.

Turens lengde: ca 10 km.